Spor gjennom ingenmannsland er en ungdomsteaterforstilling som spilles på Dora i
Trondheim.
Forestillingen gjenopptas høsten 2009, og spilles gjennom Den Kulturelle Skolesekken i
Trondheim og Sør- Trøndelag for elever i ungdomsskolen og videregående skole. Det spilles
også to forestillinger på Nordiske Arkivdager, samt en åpen forestilling.
Åpen forestilling:
Torsdag 24. September kl 1900.
Dora, inngang G (opp kjørebrua).
Pris: 150; - Ta med kontanter, da vi ikke har kortterminal
Billettbestilling gjøres ved å sende en sms til 411 83 441
For interesserte er det også mulig å delta på en av skoleforestillingene. Ta kontakt på samme nummer som ovenfor. Forbehold om begrensede plasser om
pågangen skulle bli stor. Forestillingene 2. september er imidlertid reservert for deltakere på Nordiske Arkivdager.
Skoleforestillingene ungdomsskolen
2.sept – 1500-1630 og 1830 – 2000 (lukket arrangement, gjelder begge forestillinger - Nordiske Arkivdager)
3.sept – 1000 – 1130 og 1230 – 1400
4.sept – 1000 – 1130 og 1230 – 1400
7.sept – 0900 – 1030, 1130 – 1300 og 1400 – 1530
8.sept – 1000 – 1130 og 1230 – 1400
9.sept – 1000 – 1130 og 1230 – 1400
Denne websiden er en utstilling som inneholder informasjon om arbeidsprosessen som førte fram til teaterforestillingen ”Spor gjennom ingenmannsland” som hadde premiere på Dora i Trondheim 2.mars 2009. Forestillingen ble gjennomført innenfor prosjektet “Dora Devised”, som har hatt som formål å formidle arkiv for ungdom på en ny måte; ved å gjøre vår kulturarv levende og aktuell, i en kunstnerisk form.
Det hele startet med at Schøyen/Rønningen ble inspirert etter en omvisning av ubåtdunkeren Dora, som
er et av landets største fysiske kulturminner, og som i dag huser flere kulturinstitusjoner, blant annet
Arkivsenteret. Ideen ble til om en vandreteaterforestilling som formidler kulturarv, og som også utspiller
seg midt i et kulturminne og midt iblant det skriftlige kulturarvsmaterialet. Frilanserne tok kontakt med
Arkivsenteret. Der fantes en formidlingsgruppe som hadde gjort formidlingsprosjekter mot skoleungdom tidligere,
og var interessert i å prøve ut nye formidlingsmetoder. Å formidle gamle uleselige dokument for ungdom er jo
ikke det enkleste! Gruppen tok derfor i mot forslaget med åpne armer og sammen arbeidet vi frem prosjektet.
Prosjektets visjon var å formidle arkiv på en ny måte gjennom å fortelle historier fra arkivene i en
teaterforestilling, og dessuten å utvikle et pedagogisk materiale i tilknytning til forestillingen. Arkivene er
fulle av historier om vanlige mennesker, historier om folk som ikke fikk plass i historiebøkenes praktbind.
Det var disse historiene vi bestemte oss for å fortelle og prosjektet tok derfor utgangspunkt i de tematiske
omdreiningspunktene ”det ufortalte, det usagte og det uformulerte”.
Forestillingen skulle være et vandreteater – dvs. at publikum skulle følge med skuespillerne gjennom ulike lokaler i Dora gjennom den 1 ½ time lange forestillingen. Forestillingen besto ikke av én historie, men av mange små historier, som man vandret imellom. Fire publikumsgrupper så forestillingen samtidig, men de møttes ikke alltid, og de så ikke alltid de samme scenene. De ulike scenene var knyttet til tre ulike fiksjonslag; en nåtidshistorie med utgangspunkt i ungdommene Kalle og Katarina 2) To historier fra andre verdenskrig og 3) en rammefortelling om noen førstearkivarer. Førstearkivarene fungerte som gruppens guider gjennom bygget. Etter hvert viste det seg imidlertid at arkivarene selv var en ufortalt historie om en taterskjebne fra arkivene! Fiksjonslagene og de ulike historiene smeltet sammen i en helhet, der alle karakterer fra de ulike universene ble dømt på en eller annen måte.
Arbeidsmetoden ”Devised theatre” var vesentlig i dette prosjektet - en teaterforestilling skulle improviseres
frem av skuespillere og en dramatiker. Forestillingen skulle også utvikles i samarbeid med en referansegruppe –
en ungdomsskoleklasse. Vår referansegruppe på Åsheim Ungdomsskole har bidratt ved å gi tilbakemeldinger på det
skuespillerne har improvisert frem underveis i prosessen, men har også selv gitt innspill til prosessen.
Gjennom dramapedagogisk arbeid med elevene har vi fått betydningsfulle bidrag til forestillingen. Arkivenes bidrag
til den kunstneriske prosessen var kildemateriale. Forestillingen har dermed oppstått i krysningspunktet mellom arkivenes
bidrag, elevenes ytringer og dramatikers og skuespillernes stadige bearbeiding til kunstnerisk form.
Arbeidsmetoden og formidlingsprosjektet representerte noe helt nytt; en slik kobling mellom kulturarv og scenekunst,
for formidling av arkiv, har ikke vært gjort før. Den komplekse åpne prosessen med mange involverte parter fra ulike
fagfelt har vært spennende - både på organisatorisk plan og i forhold til selve formidlingsarbeidet. Arbeidsmetoden har
ført til at det har oppstått noe helt nytt i formidlingsarbeidet. Dette har rett og slett vært et interessant
forsøksprosjekt- et nybrottsarbeid innenfor feltet kulturarvsformidling og kunstformidling generelt.
Ved prosessens slutt utarbeidet vi et pedagogisk materiale som skolene fikk ta med seg hjem etter forestillingen.
Der knyttes trådene fra forestillingen tilbake til arkivmaterialet igjen, og elevene får mulighet å ut fra
kildematerialet lære historiske fakta, lære om kildekritikk og benytte kunstpedagogiske arbeidsmetoder for å
stimulere til en dypere forståelse av fortid og nåtid. Også dette materialet må betraktes som banebrytende.
Du finner det pedagogiske materialet som PDF-fil under fanen ”Pedagogisk materiale”.
På disse sidene kan man lese om hvordan arbeidsprosessen har foregått, og få høre hvordan noen av deltakerne i prosjektet har oppfattet den.
Arbeidet begynte i midten av januar 2009 og premieren var 2. Mars 2009. Det ble seks intensive arbeidsuker. Arbeidsprosessen har vært slik at den kunstneriske ledelsen har fått vesentlige bidrag i prosessen på to måter: gjennom arbeidet med referansegruppa (ungdommene) og gjennom arbeidet med arkivarene.
Arbeidet med elevene foregikk på ulike måter. Ved det første møtet med elevene holdt dramatiker Marte Huke et skrivekurs på skolen. Elevene fikk skrive ulike tekster, blant annet en tekst med tittelen ”Skriv et brev til deg selv som voksen”. Disse tekstene ga innspill om temaer som elevene var opptatt av. Brevene som ungdommene skrev ble etterpå arkivert i Arkivsenteret, slik at de blir bevart for ettertiden, og gjør det mulig for elevene å faktisk lese dem igjen som voksne.
Deretter ble det gjennomført fem møter mellom skuespillerne og elevene. Først viste skuespillerne flere scener i klasserommet, inspirert av ungdommenes tekster, og man utviklet disse sammen med elevene. Deretter kom elevene til Dora og fikk se improvisasjoner som skuespillerne hadde utarbeidet på grunnlag av arkivmaterialet. Man testet ut formgrep, lokaler, og temaer og fikk mange nyttige innspill som ble viktig på ulike steder i den kunstneriske prosessen. Både ideer til konkrete scener, fokuspunkter i en historie, innspill til tematikk og holdninger herfra ble tatt videre i prosessen. Det siste møtet fant sted bare tre dager før premieren – da fikk elevene komme med nyttige kommentarer på sluttfinishen.
Etter improvisasjonene diskuterte elever og skuespillere utvikling av scenen.
Arkivarene i Arkivsenterets formidlingsgruppe har gjennom hele prosjektperioden hatt kontakt med dramapedagog Lene, som har vært bindeleddet mellom alle medvirkende i prosessen. Forfatter Marte Huke deltok også i mange møter med arkivarene. Etter et idèmyldringsmøte om hva ”det usagte, det ufortalte og det uformulerte” kunne være, fant arkivarene fram en mengde arkivmateriale. Fra dette gjorde dramapedagogen og forfatteren et utvalg. Dette ble så presentert for skuespillerne. Underveis i prosessen hendte det imidlertid at regissør, skuespillere, dramaturg eller forfatter ønsket mer materiale om et tema, eller ønsket materiale om noe annet. Det ble bestillinger til arkivarene, som på nytt måtte ut i magasinene og grave.
Kunstnerene fikk hver sin arkivboks med kopier av arkivmateriale, utdelt under en liten seremoni.
Mye materiale ble forkastet, men noe ble beholdt. Underveis har arkivarene også måttet komme med små forelesninger om
historiske forhold eller finne faglitteratur om ulike emner for at kunstnerne skulle forstå arkivmaterialet ut fra dets
virkelige kontekst.
Arkivarene har også sammen med dramapedagog Lene, utarbeidet et pedagogisk materiale som hver skoleklasse fikk utdelt
etter forestillingen. Det ble et hektisk arbeid ettersom den kunstneriske prosessen ikke var ferdig før dagene
før forestillingen. Først da kunne man være helt sikker på hvilke historier som virkelig ble med i forestillingen.
I tillegg utviklet Lene og formidlingsgruppen denne websiden med dokumentasjon om prosessen.
Den kunstneriske prosessen har vært kompleks. Prosessen har bestått i en åpen utforsking av ulike utgangspunkt, tema og innspill fra arkiv, ungdommer og fra prosessen selv. Den første delen av prosessen var preget av å finne ut hva som kunne utforskes. Man tok tak i ulike deler av inspirasjonsmaterialet og improviserte forskjellige scener. Man tok også tak i innspill fra ungdommene og brukte dette som utgangspunkt for scenisk utforsking. Alt man gjorde scenisk førte man opp på post-it lapper og hang det opp på en vegg - forestillingsveggen. I denne fasen var poenget å ”virvle opp” mest mulig, for så etterpå å se hva som egentlig kom opp av tematikk gjennom dette.
Kjærlighetsbrevet fra Amund til Anna fa 1905, dannet utgangspunkt for en dialog som Marte skrev.
Etter at ungdommene hadde sagt sitt, ble Amunds kjærlighetserklæring skrevet på MSN - med innlagte smileys. Og det hele fant sted under taket bortom torpedogangen.
I den andre fasen sto hvordan sentralt, man begynte å se et tematisk landskap, og foretok innledende valg. Deretter begynte man å jobbe mer spesifikt med enkelte scener. Etter hvert ble tematikken enda mer tydelig, og man flyttet noen post-it lapper ut i randsonen på veggen, mens andre ble plassert inn under de tema man så som hensiktsmessige å gå videre på. Til slutt ble dette enda klarere og den kunstneriske ledelsen ”la forestillingen”, det vil si man planla rekkefølge på scenene, hvor de skulle utspille seg, for hvilke grupper og til hvilke tidspunkt. Dette var litt av en logistikkjobb, 6 skuespillere skulle underholde 4 grupper rundt omkring i det store bygget, til enhver tid! I tillegg fikk vi på plass seks statister som skulle være gruppenes guider (førstearkivarer) i forestillingen, og utgjøre en del av rammen for forstillingen.
Vi er midt i prøveperioden og vi diskuterer hvilken vei prosjektet skal gå. Fra arkivpersonalet har vi
fått historien om Gerd Hurum som gjorde en kjempeinnsats under 2.verdenskrig, og akkurat i disse ”Max Manus”-tider
der jentene bare er kjærlighetsobjekter og fremstilles som relativt ubetydelige i den norske motstandskampen så
er det flere av skuespillerne som ønsker å ta tak i en historie med en kvinnelig helt. De er faktisk ganske sjeldne, ennå i 2009.
Andre ønsker å se på sammenhengen mellom taterne og andre grupper som vandrer (les: innvandrere) som blir stigmatisert
og dømt bare på bakgrunn av deres bakgrunn og ikke på grunn av hvem de er. Tenk; høyt utdannede sivilingeniører
som Norge trenger sårt må jobbe som taxisjåfører fordi de har en annen hudfarge. Det er Norge i 2009.
Kan vi fortelle noe om det?
Jeg har festet meg ved vår referansegruppe sin kommentar til skuespillerne midt i en improvisasjon der vi spurte om
rollefiguren Kalle skulle si at han var kjæreste med Katharina, eller om han skulle prøve å pynte på det for å ikke
såre vennen sin. Ungdommene svarte resolutt: ”Fortelle at Katharina er kjæreste” og så la de til kanskje det viktigste:
”ellers står du ikke for meningene dine”. Det handler altså om å stå for meningene sine. Jeg tror vi alle har
det som et ideal. Fortelle sannheten, fortelle det akkurat slik man føler det, fortelle det som vi går å tenker på.
Men samtidig er det et ideal som er forferdelig vanskelig å nå, fordi man skal ta hensyn til så mye. Blant annet finnes
det en uant mengde grenser for hva som er korrekt oppførsel, hva man kan tillate seg i en gitt sitasjon, og
hvordan skal man formulere meningene sine på en måte som ikke skader deg selv eller andre. Gerd Hurum kunne ikke
stå opp for meningene sine i møte med en tysk soldat. Hun måtte formulere den i en nøye og stilltiende protest mot
den tyske okkupasjonsmakten, med sitt eget liv som innsats. Taterne hadde ikke noe valg, de ble skyflet rundt uten og
mål og mening, og sa du meningen din var du ikke en man tok hensyn til, så det telte ikke så mye.
Jeg tror de som er ungdom i dag også opplever urettferdighet, om enn ikke bli satt i livsvarig tukthus, så opplever
våre ungdommer at de blir kastet ut fra kjøpesentre fordi de ikke har penger til å handle, blir jaget bort fra
lekeplassen for å ikke skremme de små barna. Det forventes av ungdommen at de på den ene siden skal oppføre seg
voksent, men fremdeles har de ikke krav på de voksnes rettigheter. Man betaler voksenbillett på bussen når man er
16, men kan ikke stemme før man er 18. Man er i en gråsone, i et ingenmannsland, der grensene er utydelige og man
forsøker å lete etter noen spor som kan lede en igjennom og over på andre siden. Det har jeg lyst til å lage en
forestilling om…
Med vennlig hilsen
Erik Schøyen
Min rolle i prosjektet, som dramaturg, har blant annet vært å lede arbeidet med arkivenes formidlingsgruppe. Dette har vært en veldig spennende og lærerik oppgave for meg. I første omgang samarbeidet jeg og Marte med formidlingsgruppa om å utvikle et inspirasjonsmateriale som skulle møte skuespillerne og regissør på deres første arbeidsdag. Her var ordene det usagte, det ufortalte og det uformulerte ledetråder i arbeidet.
Etter en idemyldringsrunde ble vi møtt med utrolig mange spennende historier; historier om gale, syke, fattige, krigshelter, reisende, barnehjemsbarn, feriekoloni er og mye mer. Det var utrolig fascinerende å oppdage at man hadde tilgang på en hel verden av ufortalte historier! Jeg og Marte valgte ut historier fra ulike tider, i ulike sjangre og med ulike perspektiver og synsvinkler slik at skuespillerne skulle få mye å velge i. Tolkningsmulighetene skulle være mange, for å sikre en åpen prosess. Vi festet oss likevel ved noen historier. For meg var historien om hirdgutten viktig, likeledes historien om ”en kvinne ved navn Truls”, en kvinnelig motstandshelt er sannelig ufortalt i den store sammenhengen, også i dag! Historien om Anna og Amund, en sterk kjærlighetshistorie der hun avviser han selv om hun er forelsket og gravid med hans barn, var også inspirerende og åpnet for undring, likeledes de mange taterhistoriene.
Etter hvert som prosessen har utviklet seg har noen historier blitt improvisert frem, skrevet tekst til, og senere forkastet. I denne prosessen har min oppgave vært å hele tiden føle hvor prosessen har vært for å finne ny informasjon med utgangspunkt i det prosessen har krevd. Her har jeg følt på regissørens, skuespillernes og dramatikers behov i prosessen og formidlet dette inn i arbeidet med arkivarene for å få tak i mer informasjon eller andre kilder når behovet har vært der i prosessen. Vi har hentet frem uttalige dokumenter og informasjon.
Prosessen har så forkastet det meste og etter hvert danner det seg et tematisk landskap i kaoset, og man begynner å se en retning. Det har vært sentralt å se hvilke tematiske linjer som var tilstede, og alle har så tatt valg i forhold til temaene; hva av det som stiger frem har man aller mest ønsket å fortelle?
I denne prosessen jeg har beskrevet til nå har vår referansegruppes innspill, altså innspill fra ungdommer, vært helt avgjørende for prosessen. Gjennom dramapedagogiske øvelser med elevene, skrivekurs og improvisasjoner sammen med elevene fikk vi innganger til å videreutvikle dramatiske situasjoner og til å se sammenhenger. Som dramapedagog i prosessen har jeg ledet arbeidet med å legge opp møter med referansegruppa. Dette arbeidet har hele tiden fulgt prosessen. På denne måten har vi fått inspirasjon inn i vår egen prosess i forhold til akkurat det vi har trengt på det gitte tidspunkt. Ett eksempel: I arbeidet med hirdguttens historie så vi først etterpå at ungdommenes innspill om at han så på faren som et forbilde var viktig for den videre utforskingen av tematikken. Her fikk vi også mer enn vi kanskje først var klar over, for eksempel ungdommens ønske om at hirdgutten skulle ha en venn, en usynlig eller hemmelig venn. På et mye senere tidspunkt i prosessen så vi betydningen av å bygge opp en relasjon rundt hirdgutten, og hvordan hans påpakninger fra faren kunne bli tydeliggjort - ved å bruke vennen, og tapet av vennen, som en inngang.
I et annet opplegg på skolen utforsket vi mobbingen av Kristian ved å lage et forhør av mobberne og læreren av situasjonen som hadde utspilt seg. Her fikk elevene komme med spørsmål til de som ble forhørt, og det viste seg raskt at deres interesse var lærerens ansvar i saken; hvor er de voksne i saker der de bør gripe inn? Hvem har ansvar når barn er ”uønsket” av andre barn? Dette ga innspill til mange ulike konkrete historier, og en del tematiske linjer i det materialet vi hadde begynte å åpne seg.
I den stadige vekselvirkningen mellom arkivenes tekster og arkivarenes historiske kunnskap, ungdommens innspill og den kunstneriske bearbeiding oppstår både tematiske linjer, tolkningstråder og form på forstillingen gradvis.
I den siste delen av prosessen har arbeidet vært noe annerledes, man lukker i større grad prosessen og tar klare valg med utgangspunkt i det tematiske og formmessige som har vokst frem i løpet av prosessen. Arkivene får klarere bestillinger på hva prosessen krever; man ønsker i større grad spesifikke tekster; en domsavsigelse om landssvik eller en tekst om onani som synd. Dramatikeren produserer tekster på løpende bånd, skuespillerne, regissør og regiassistent øver og finpusser på scener. Struktur og kjøreplan legges. Teaterpedagog/dramaturg er stadig på jakt etter stoff fra arkivene og diskuterer viktige historiske problemstillinger. Arbeidet med å lage pedagogisk materiale sammen med formidlingsavdelingen intensiveres i det øyeblikk forestillingen begynner å ta form. Det øves, skrives og arbeides inn i de små timer. Og så er den her; forestillingen.
Med vennlig hilsen
Lene Helland Rønningen
Jeg var tidlig med i prosessen med å finne fram til et «inpirasjonsmateriale», i samarbeid med Lene og arkivarene fra Ubit, Ika, Byarkivet og Statsarkivet. Inspirasjonsmaterialet er et knippe med ulike tekster/fragmenter/bilder som er hentet opp fra arkivene. Dette materialet har vært en base for arbeidet med forestillingen. Lene og jeg komponerte inspirasjonsmaterialet på grunnlag av en mengde stoff som arkivarene fant fram til oss.
Etter at vi begynte arbeidet med skuespillerne har jeg bidratt med tekst til forestillingen. Tekstene har jeg laget ut i fra situasjoner som skuespillerne har improvisert fram, ut i fra ideer som jeg har fått i møte med ungdommene på Åsheim skole, og ut i fra inspirasjonsmaterialet. Jeg har diskutert mulige koblinger og utvidelser med Lene, Erik og Ninni. Jeg har vært med på møter med arkivarene for å få tak i mer stoff om enkelte historier.
Jeg har produsert tekster på løpende bånd. De har ikke vært «ferdige» når jeg har levert dem til skuespillerne, men mer et rom for utforskning. Jeg har fått direkte respons på tekstene gjennom måten skuespillerne har tolket dem på golvet. Deretter har jeg jobbet videre med tekstene. Noen av tekstene har jeg måttet skrinlegge, fordi vi har valgt å fortelle historien på en annen måte. Andre ganger har skuespillerne improvisert fram en ferdig scene på grunnlag av en skisse med tekst. Flere ganger har jeg skrevet scenene helt ut. Jeg har skrevet både monologer og scener med flere involvert. Noen ganger har jobben vært å skrive ut situasjonene i et hverdagsspråk. Andre ganger har jeg skrevet i et mer poetisk språk, for å gi plass til de drømmende øyeblikkene.
Her er et lite utsnitt fra en poetisk tekst, -der hver linje begynner med en ny bokstav: (Teksten framføres i Torpedogangen. Elevene møter et spøkelse, en tysk ubåtmatros som forteller om livet om bord på båten).
«Alt endrer seg under vann. I ubåten krymper ansiktene, angsten
brenner i kroppen.
Båten. Beveger seg under bølgene. Beveger seg mot bunnen.
Cirkulerer.
Dybden i vannet, de duvende drømmene om bord. Dieselstanken.
Endeløse evigmørke hav. Er foran oss, bak oss, over oss.
Forbi oss farer fiskene. Fanger hverandre. Finner fred.
Grønn og brun tang gror grunnen (...)»
Å jobbe med Devised metoden har vært utfordrende og givende på en og samme tid. Som skuespiller
har man hatt utrolig mye frihet til å utforske situasjoner og mulighetene for scenisk uttrykk i
utradisjonelle omgivelser. Samtidig har tilgangen til alle de historier som arkivene på Dora
rommer gitt et bredt grunnlag for forestillingen.
De uttalige mulighetene dette byr på kan til tider være en utfordring i forhold til det å ta valg,
men ved at vi hele tiden har hatt et bevisst forhold til referansegruppa vår, 8. klassingene på Åsheim
ungdomsskole, har det vært en rød tråd i arbeidet vårt. På grunn av dette har vi har kunnet holde mulighetene
åpne så lenge som mulig. Ved å samarbeide med 8. klassen har vi fått respons på arbeidet vi har
gjort, ideer og inspirasjon til videre utforming av forestillingen.
Dette har vi gjort både ved å forberede nøye planlagte scener og problemstillinger, men også ved
å improvisere for og med elevene. Mye av kjernen i arbeidet kommer nettopp fra disse møtene med
elevene hvor deres engasjement eller mangel på det har påvirket vårt arbeid videre.
Devised-metoden gir oss veldig mye frihet i forhold til hvordan vi vil utforme forestillingen,
samtidig som referansegruppen og det historiske materialet vi bygger forestillingen rundt er noe
trygge livbøyer man kan holde seg fast til.
Med vennlig hilsen
Marina Popovich
Hilsen Tone Stakvik (IKA) og Maria Press (Statsarkivet).
Etter forestillingen fikk lærerne med seg et pedagogisk materiale knyttet til forestillingen. Her trekkes trådene tilbake til arkivmaterialet som forestillingen bygget på.
Det pedagogiske materialet for ungdomsskolen er lagt ut her som PDF-fil. >>> Last ned! (4mb)
Det pedagogiske materialet for den videregående skolen finner du her. >>> Last ned! (obs! 14mb - kan ta noe lastetid)
Alle bilder er tatt av Tor Arne Granmo, og er fra ungdomsskoleforestillingen.
Pressen har også vist interesse for Spor gjennom ingenmannsland. På denne siden vil vi legge ut aktuelle presseoppslag.
NRK P1 fredag 4. september 2009, "Teater på Dora" (mp3 eller Windows Media Player-fil)
Adresseavisen mandag 2. mars 2009, "Halv million til vandreteater" av Heidi Oliv Wollamo.
Adresseavisen onsdag 2. september 2009, "Teater mellom arkivhyllene" av Tone Mørkved.
Adresseavisen fredag 4. september 2009, "Glemselens snøfnugg" av Heidi Oliv Wollamo.
Last ned programflyer for Spor gjennom ingenmannsland her.
