Utstilling

Om utstillingen

I forbindelse med Mangfoldsåret 2008 har institusjonene i Arkivsenteret laget en utstilling om en av våre historiske minoriteter – taterne/romanifolket. Utstillingen åpnet på Arkivenes dag 8. november. Utstillingen gir et innblikk i hvordan tatere/romanifolk i Trøndelag har blitt behandlet i lovverk og av lokale myndigheter gjennom 300 år. Den viser også hvilke muligheter vi har å finne informasjon om romanifolkets/taternes liv og familie i offentlige kilder.

Vi får følge taterne/romanifolket i Trøndelag gjennom øynene til rettsapparat, fattigvesen og Norsk Misjon blant hjemløse - altså gjennom maktens representanter. Det er deres perspektiv vi finner nedtegnet og bevart. Taterne/romanifolket selv har dessverre ikke etterlatt seg mange fortellinger i arkivene.

I utstillingen bruker vi hovedsakelig uttrykket tatere eller omstreifere, og ikke romanifolket eller de reisende. Dette gjør vi fordi ustillingen speiler maktens syn på de som førte et omreisende liv, og ikke hadde fast bosted. I det eldre skriftlige kildematerialet som vi har brukt, blir disse kalt for tatere eller omstreifere. Det ville ha blitt feil og anakronistisk om vi i utstillingen hadde brukt begrep som romani eller de reisende - når disse begrepene ikke finnes i kildemateiralet som vi viser fram og bygger utstillingen på.

Utstillingen begynner i 1689 da et omstreiferfølge ble dømt ved retten i Orkdal. Ved glimt fra utvalgte kilder får vi deretter belyst skjebnen til personer og familier fra ulike tidsepoker.

Når vi bruker maktens kilder til å fortelle om en liten og utsatt minoritet som taterne/romanifolket, må vi huske på at kildematerialet er sterkt preget av tidsånden og myndighetenes arbeidsoppgaver og holdninger.

Taterne – hvem er det?

Taterne/romanifolket har fått status som en nasjonal minoritet i Norge. De kom hit på 1500-tallet, og utmerket seg gjennom at de ikke var bofaste, men førte et omreisende liv. De hadde en egen kultur og eget språk og hadde gjerne yrker knyttet til metallhåndverk, hest og handel. Deres opphav er ikke helt klarlagt, men de skal langt tilbake i tiden ha stammet fra sigøynere.

I eldre arkivmateriale finner man ofte begrepet ”omstreifere”. Det rommer imidlertid også andre befolkningsgrupper som vandret omkring uten fast bosted - som tiggere, håndverkssvenner og soldater. Det var grupper som ofte slo følge med taterne på landeveien.

Tatere i Trøndelag

I følge forskeren Eilert Sundt (1817-1875), var Trøndelag ofte besøkt av tatere. På våren og sommeren reiste de med båt langs kysten, fra Romsdal helt opp til Finnmark og tilbake. På vinteren kjørte de med hest og slede over til Sverige. Taterne i Trøndelag skal ha reist i store selskap og var i følge Sundt bærere av svært gamle tradisjoner.

Taterne tilbød varer og tjenester som bøndene hadde bruk for, og de avla nærmest periodiske besøk i jordbrukssamfunnene, som begge gruppene hadde gjensidig nytte av. Men med industrialiseringen og urbaniseringen mot slutten av 1800-tallet ble taternes forsørgningsgrunnlag svekket. Samtidig begynte staten og Norsk misjon blant hjemløse med å forsøke å integrere taterne i samfunnet gjennom internering. Mange tatere fra Trøndelag havnet på Rostad barnehjem på Inderøy og i Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre - noe som fikk mye av taterkulturen til å gå i oppløsning.

Orkdal 1689 - omstreifere dømmes til døden

I 1689 ble et omstreiferfølge på seks personer arrestert av fogden i Orkdal og ført for retten. I Orkdal tingbok kan vi over flere sider lese om følgets medlemmer og hva de var anklaget for. Soldatsønn Johan Svenssen Høg var født i Jemtland men hadde bodd med sine foreldre i Trondheim i 20 år. Han ble anklaget for flere straffbare forhold: Han hadde satt uekte barn til verden, reist med falsk pass, og lurt presten i Surnadal til å døpe ett av hans barn som ekte. Han ble også utpekt som leder for følget.

Hans tidligere kjæreste, Anne Maria ble anklaget for å ha født tre uekte barn, og for ikke å ha gått i kirken. Loven sa at etter tre uekte fødsler skulle kvinnen dømmes til ”kagstryking” (pisking). Men Anne Maria ble dømt til et strengere straff fordi barna var avlet med ”skielmere og Landstrygere”, og fordi hun ikke hadde betalt leiermålsbøter.

Anne Maria og Johan ble dømt til halshugging. Johan ble dømt etter Kong Christian den femtes norske lov, som sa at ledere for taterfølger kunne straffes med døden. Anne Marie var gravid, og man skulle vente til barnet var født før straffen ble iverksatt. Deres hoder skulle settes på stake slik at andre omstreifere og ”letferdige horer” skulle avskrekkes.

Vi har ikke funnet kilder som kan bekrefte at dødsdommen ble iverksatt. Så alvorlige dommer ble vanligvis først anket til høyere rett og til slutt overlatt til Kongens nåde, noe som ofte førte til at straffen med formildet.

De andre i følget fikk følgende straff: Johans nåværende kjæreste Alita Nielsdatter, ble sendt til byretten for videre utredning, landstrykeren Elias ble dømt til livsvarig straffarbeid på Bremerholm, landstryker Jens Johansen ble dømt til 1 års straffarbeid på Bremerholm eller 2 år ved kobberverket, og hans kjæreste Marit Follo ble dømt til kakstryking og forvisning fra stiftet. En titt i amtmannens kopibok viser imidlertid at to fanger som var dømt til Bremerholm hadde rømt fra "mørkerstuen" i Orkdal den 6. mai. 1689. Det er grunn til å tro at det var Elias og Jens.

Misbruk av loven?

Dette følget besto av enkeltindivider som ikke var i slekt. Dette var altså ikke et riktig ”taterfølge”, men en brokete samling omreisende. De ble hovedsakelig dømt for hor og for brudd på kirkens regler. Men soldatsønnen Johan ble dømt til døden for å være leder for et taterfølge ! Her har man altså misbrukt loven for å kvitte seg med en dårlig likt person. Eller kanskje maktutøverne ikke riktig visste, eller brydde seg om, hvem som egentlig var å regne for tater ?

1737 - taterjenta Maria sperres inne

1737 skrev Stiftamtmannen i Søndre Trondhjems amt et brev til Kongen, der han klaget på den store mengde med omstreifere som i det siste hadde kommet til Trondheim: Det var ”Onde selskap fra ulike land” - italienere som påsto å ha sittet i tyrkisk fangenskap, og ikke minst svensker som ikke kunne dokumentere sitt ærend. Siftamtmannen ba Kongen om lov til å fengsle disse menneskene. I følge loven skulle de sendes ut av stiftet, men det nyttet ikke – de kom straks tilbake igjen, med tigging, trusler og ukristelig levnad. Spesielt i fjellbygdene var man plaget, skrev Stiftamtmannen.

I samme brev ba Stiftamtmannen om å få fengsle et taterfølge – ”et helt Complot” som hadde blitt fanget av fogden i Stjør- og Verdal. Det besto av ”to MandsMennisker som hafde sverttet sig som Sianer” (sigøynere) og en enke med fem barn.

Mennene ble internert på festningen, og kvinnen og barna ble satt på tukthuset. I Tukthusprotokollen finner vi et av barna – den 13 år gamle ”taterjenta” Maria fra Sverige. Hun ble etter hvert satt ut i tjeneste, men rømte og ble sperret inne på Tukthuset igjen. Der ble hun boende resten av sitt liv, uten å ha gjort noe kriminelt.

Som første by i landet etablerte Trondheim i 1637 en arbeidsanstalt for omstreifere og tiggere kalt Verkshuset – eller Tukthuset . Det ble etablert etter europeisk modell, og i begynnelsen skulle det bare ta seg av kvinner. Her skulle de sperres inne og gjøre rett for seg med nyttig arbeid. Den eldste fangeprotokollen som er bevart er fra 1750, og som aller første innførsel finner vi taterjenta Maria.

1866 Hesteskjærer Nilsen og Grisillafølget

I 1866 banket hesteskjærer Andreas Nilsen og hans kone Aase Johnsdatter på døren til presten i Orkdal. De ønsket å få bosted i kommunen slik at deres to barn skulle kunne konfirmeres. Presten, som var bestyrer av fattigkommisjonen, skrev notater om familiens bakgrunn i fattigkommisjonens forhandlingsprotokoll, og her får vi vite at familien er tatere og hver vår og høst i mange år hadde reist gjennom Orkdal.

Barna ”ere opvoxede i Uvidenhed og kjende neppe Bogstaverne” konstaterte presten. For at barna skulle kunne undervises måtte de være bofast. Kommunen forsøkte å finne en jordlott som familien kunne slå seg ned på, men fant ikke noe passende. Barna ble derfor plassert ut i fosterhjem. Presten trodde at barna neppe ville klare å lære det nødvendige for å bli konfirmert, men i konfirmasjonslisten for 1866-67 Kan vi se at alle har passert eksamen med god karakter! Du kan selv ta en titt i Orkdal kirkebok for dette året som ligger på digitalarkivet.no

Det var obligatorisk med konfirmasjon fra 1736, men prestene kunne nekte å døpe omstreifere helt fram til 1870 - derved ble det også umulig for dem å bli konfirmert. Det var først ved andre halvdel av 1800-tallet at konfirmasjon av tatere ble vanlig.

Grisillafølget

Hesteskjærer Andreas Nilsen var oppvokst i det som Eilert Sundt har beskrevet som Grisillafølget, som var ledet av Grisilla, ”en Mærkelig gammel kvinde” .Hesteskjærer Andreas Nilsen, var Grisillas sønn. I fantefortegnelsen fra 1845 kan man lese at følget hadde streifet rundt i 40 år og "farer frem med megen Djærvhed og medlemmene udgive sig af Profession at være Kammagere og Hesteskjærere".

Pass

Fram til 1860 mått man ha pass for å reise i Norge. Eilert Sundt skriver at taterne var svært nøye med å skaffe seg pass, til forskjell fra ”finere folk” som ofte ikke brydde seg om passtvangen.

I Orkdals fogderis arkiv finner vi et innlevert pass fra Hesteskjærer Nilsen med familie. Passene kan inneholde mange interessante personopplysninger. Her ser vi at Andreas Nilsen var 66 tommer høy, hadde blå øyne og sort hår. På baksiden kan vi se at han hadde besøkt fem ulike kommuner i 1856-57. I arkivene etter fogderiene finnes også passprotokoller, der de reisende er notert. Ved systematisk gjennomgang av passprotokoller vil man kunne finne mye informasjon om taternes reiseruter.

 

Bygdevekteren på Inderøy

For å få fattigstøtte i en kommune måtte man ha vært bofast der ei viss tid. Fremmede tiggere eller omstreifere skulle jages fra distriktet. Dette var bygdevekterens oppgave. Bygdevektere fantes fra 1500-tallet til et stykke ut på 1900-tallet.

Vi har funnet en bygdevekterinstruks fra Inderøy fra 1902. Den ble trykt i forbindelse med at ny bygdevekter ble innsatt etter at embetet hadde stått ledig en tid. I den forbindelse hadde 36 skatteytere skrevet en anmodning til herredsstyret om at ny bygdevekter måtte innsettes siden «Distriktet lider sterkt under Omstreifervesenet som har tiltaget i Betænkelig grad siden Bygdevækterposten blev nedlakt».

Bygdevekteren skulle hver fjortende dag gjennemsøke sitt distrikt og se til at ingen fremmede "betlere, omstreifende eller uberettigede handelskarle" slo seg ned i distriktet. Dersom Bygdevekteren fant slike personer skulle han ledsage dem ut av distriktet og eventuelt melde dem til lensmannen. Han skulle alltid bære med seg sin instruks, og han skulle føre en protokoll over situasjonen i distriktet. Vi har imidlertid ikke funnet noen slik protokoll bevart i kommunearkivene.

Bygdevektern bar våpen - ofte en pisk som han jaktet omstreiferne ut av bygda med. Denne bygdevekterpisken fra Trøndelag er bevart ved Trondheim rettsmuseum.

Rostad barnehjem

I 1897 ble Foreningen for omstreifervesenets motarbeidelse etablert i av presten Jakob Walnum. Foreningen fikk senere navnet Norsk misjon blant hjemløse. Foreningen, som fikk statsstøtte, hadde som målsetting å få omstreiferne til å bli bofaste. Det mente man kunne gjøres gjennom å ta hånd om omstreifernes barn og gi dem en kristelig opfostring. Foreningen åpnet flere barnehjem der taterbarn skulle plasseres. Den nye vergerådsloven fra 1896 ga Vergerådet mulighet til å fjerne ”forsømte barn” fra foreldrene og plassere dem i barnehjem. Vergerådene og Misjonen samarbeidet tett om taterbarna. Rostad barnehjem på Inderøy var et av de aller første hjemmene som ble etablert. Det åpnet julen 1899, og ble lagt ned i 1952.

I denne protokollen fra Rostad barnehjem får man opplysninger om barna, familien og hvordan det gikk for barna etter barnehjemsoppholdet. Her ser vi en innførsel vedrørende Hilmar, som ble tatt inn på Rostad i 1902, da han var 5 år gammel. Hans søsken hadde tidligere blitt satt bort av Buviken fattigstyre på statens bekostning. Protokollen forteller at Hilmar, da han var blitt 15 år, dro til sjøss. Fire år senere, i 1916, skrev han til barnehjemmet og fortalte at han hadde bosatt seg i Australia der han arbeidet på gartneri og trivdes godt. Siste innførsel er fra 1919, da meddeles at barnehjemmet ikke har hørt mer fra Hilmar.

Den store taterjakten i Flå 1907

6. juli 1907 forsvant en pike med navnet Gudrun i Kristiania. Foreldrene forsøkte alt for å finne igjen datteren sin uten å lykkes. I sin fortvilelse sendte de etter den 14 år gamle gutten Johan Fløttum fra Singsås, som var kjent for å være klarsynt. Under tiden kom det flere tips til politiet og til avisene om mistenkelige personer som man trodde hadde tatt Gudrun. Flere av de som ble mistenkt var tatere og finner.

Den klarsynte Fløttum påsto at Gudrun var å finne i Flå, og det ble iverksatt en stor leteaksjon. Det gikk noen dager uten resultater fra letingen, men Fløttum mente bestemt at en taterfamilie oppholdt seg i en hule i fjellet. Stemningen i bygden ble meget opphisset, og 400 mann gikk ut for å lete.

Fløttum dro til fjells med et følge og fant hulen, men der var ingen spor etter taterne. Mange mistet troen på den synske 14-åringen, og noen mente han var utslitt og var begynt å fantasere. Jakten i Flå ble innstilt og 12 arresterte tatere ble sluppet fri.

Gudrun ble senere funnet død i en brønn Kristiania.

Lensmannsarkivene som kunne ha kastet mer lys over denne saken, er dessverre gått tapt. Men i avisene, som oppbevares i Universitetsbiblioteket kan vi likevel få en god beskrivelse av det som har blitt omtalt som en av de største taterjaktene noensinne


Karen Fredriksens omflakkende liv
- fra Vestfold i sør til Jokkmokk i Nord-Sverige

Ettersom kommunene ikke ville utbetale fattighjelp til personer uten hjevnstavnsrett, forsøkte man å sende omstreifere tilbake til hjemkommunen. Men først måtte det foretas en del personundersøkninger - noe som skapte mye skriftlig dokumentasjon, som man i dag kan finne igjen i arkivene. I Harran kommunearkiv har vi funnet en mappe som forteller om Karen Fredriksens omflakkende liv.

Karen Fredriksen fikk dette passet utstedt i Narvik i 1922. Da hadde hun reist fra Harran i Nord-Trøndelag hvor hun hadde bodd de siste 20 årene, for å komme seg til Sverige. Karen var tater, men var fastboende i perioder av sitt liv. I 1922 var hun omtrent 70 år og bega seg på landeveien igjen. Fra Sverige kom det snart rapporter om Karens omflakkende liv og tigging, og siden dette også var ulovlig i Sverige ønsket man snarest å få sendt henne tilbake til Harran. Men det var ikke så lett. Hun ble etterlyst over store deler av Nord-Sverige og rapportene avslører at hun ble sett flere steder reisende sammen med en niese og hennes familie. Men før man rakk å pågripe henne la hun avsted igjen.

Etter tre år ble hun likevel sendt tilbake til Harran som hadde ansvaret for å forsørge henne, og her ble hun satt i forpleining. Men bare et par måneder senere bega hun seg til Sverige igjen, men denne gangen ble hun stoppet på grensa og sendt tilbake.

Hvor kom Karen fra?

De personopplysningene som ble gitt til myndighetene i slike sammenheng var ikke alltid riktige. Kanskje visste de omreisende ikke alltid selv hvor og når de var født, eller de ønsket å villede myndighetene. Karen oppga i begynnelsen at hun var født og døpt i Sande i Vestfold, seinere oppga hun Hallingdal. Tatere ble ikke alltid døpt og konfirmert, noe som sikkert spilte en rolle her. Det var først i 1870 at prestene ble pålagt å døpe omstreifere. Karen ble konfirmert i 1886 i Domkirka i Trondheim, da var hun allerede blitt 38 år.

 

Svanviken arbeidskoloni

Norsk misjon blant hjemløse betraktet barnehjemmene for omstreiferbarn som en suksess. Nå ønsket man å videreføre ideen om internering, for hele familier. I 1908 åpnet man landets første arbeidskoloni for omstreiferfamilier - Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre. Her skulle tatere interneres og avvennes fra det reisende livet. De voksne skulle læres til å utføre jordbruksarbeid og barna fikk gå i barnehage og skole. Familiene ble tvunget til å bryte kontakten med slekt og gamle tradisjoner. Dersom de rømte, mistet de omsorgsretten om barna. De ble boende på Svanviken mellom 18 måneder og 5 år. Deretter skulle de hjelpes til å bli bofaste i egen bolig.

Den nye løsgjengerloven fra 1900 garanterte tilstrømningen av taterfamilier. Loven sa at bostedsløse måtte bosette seg i anvist bolig. Tatere fikk tilbud om bolig i arbeidskolonier - dersom de takket nei, var alternativet straffarbeidsanstalt.

Disse bildene fra Svanviken er tatt av Norsk misjon blant hjemløse på 1930-tallet og er brukt som lysbilder. Bildene er svært idylliske og viser ikke noe av det harde hverdagslivet i kolonien.


Hverdagslivet kan imidlertid denne ”kolonistprotokollen” fortelle litt om. Statsarkivet oppbevarer et arkiv etter Svanviken arbeidskoloni, som bl.a. inneholder protokoller der de ansatte har ført notater om "kolonistene". Her finnes opplysninger om deres liv før innsettelsen, og om hvordan ”behandlingen” gikk.

Her viser vi en av de aller første innførslene, fra 1908. Vi har sladdet etternavnen til tross for at protokollen er så gammel at den egentlig kan offentliggjøres. Det har vi gjort for at ingen skal føle seg hengt ut. Den handler om Julius og Samuline fra Melhus. Her får vi vite at Julius hadde streifet hele sitt liv, mest i Trondhjems amter der han var "kjendt på kryds og tværs". Han hadde ofte reist til Sverige - helt til Bottenviken, og han hadde forsørget seg som knivsmed og sølvarbeider. Samuline var født i Elverum, men døpt i Sverige. Hun var ikke konfirmert ettersom om hun "idelig og altid har været på farten". De to hadde viet seg borgerlig i Gauldal i 1902 og hadde to barn. Notatene om familiens oppførsel på Svanviken vitner om at Misjonen hadde tro på familien, som man mente oppførte seg godt og var vennlig. Men man hadde anmærkninger om de voksnes karakter; "de snakker ofte folk etter munnen", "den godelige, men noget løse karakter trenger mere ryggrad og holdning", "manden har som så mange av sine kolleger den alvorlige feil ikke at føle ansvar for den tid, i hvilken han er sat til at arbeide for andre".

Misjonen så det som viktig å påvirke taternes moral og gudfryktighet, bare slik kunne de bli ordentlige mennesker. Misjonens "behandlingsmetoder" gikk ut på en blandning av tvang, isolering og moralsk oppbygning. Metoden sto i kontast til tidigere tiders behandling av tatere, som gikk ut på kroppsstraff, utdriving og fengsling.

Kolonistprotokollene fra nyere tid inneholder skarpere og mer nedsettende kommentarer om taterne. Disse protokollene kan vi imidlertid ikke vise fram av hensyn til personvernet.

Hvordan gikk det for Julius og Samuline?

I Misjonens årsberetning 1910-12 kan man lese at familien fikk tildelt en bolig Stjørdal. Der bodde de til det at Julius ble innkalt for å gjøre militærtjeneste. Da rømte familien til Sverige, og var nå etterlyst.

I Norsk misjon blant hjemløses årsberetninger får man vite mer om misjonens ideologi og arbeid. Misjonen hadde stor kontroll over taterne også etter at de hadde forlatt Svanviken og flyttet til egen bolig, som Misjonen tildelte dem. Taterne skulle fortsatt leve isolert fra slekt og venner, og de var nærmest umyndiggjort. Slik skrev Misjonen i 1910:

Arkivene som grunnlag for oppreising

Statsarkivet i Trondheim får mange henvendelser fra tatere som vil dokumentere at de har vært internert på Svanviken, for å kunne søke staten om oppreising. I 2004 bestemte regjeringen å opprette et fond som utbetaler erstatning til tatere som har blitt utsatt for overgrep av myndighetene. Hoveddelen av arkivet etter Norsk misjon blant hjemløse oppbevares i Riksarkivet i Oslo. Der finnes utførlig dokumentasjon om de som var i kontakt med misjonen. Les mer om arkivet og hvordan man kan bestille kopi fra det på Riksarkivets hjemmeside.I Statsarkivet i Trondheim oppbevares et kartotek over de som har bodd på Svanviken der botiden kan dokumenteres.

Minoriteter og arkiv i framtiden

Denne utstillingen bygger på arkivmateriale fra offentlig forvaltning. Hadde vi hatt tilgang til arkivmateriale som taterne selv hadde skapt, ville utstillingen ha fått et annet innhold.

Når Trøndelags historie skal skrives i framtiden, blir våre nye minoriteters – innvandrernes - erfaringer og opplevelser av å bo i Trøndelag en viktig del av historien. For å kunne belyse den, bør vi se til at vi får tilgang til arkiv som innvandrerne selv har skapt - ellers vil vi igjen være henvist til arkiver etter de offentlige etatene. Og de gir bare èn side av historien.

Arkivsenteret har derfor startet opp et prosjekt som går ut på å samle inn privatarkiv etter innvandrere og innvandrerforeninger som er virksomme i Trøndelag.

Har du et arkiv ? Eller lurer du på hva et arkiv er? Ta kontakt med Arkivsenteret ved Tone Stakvik.
telefon 73 88 46, epost: tone.stakvik@ika-trondelag.no

Lenker

Den norske fremmedlovgivningen har gjennom århundredene forsøkt å stenge tatere ute fra riket. Her kan du lese et sammendrag av den norske fremmedlovgivningen, skrevet av historiker og arkivar Espen Storli. Foredraget ble skrevet i forbindelse med en utstilling i Statsarkivet i Trondheim i 2002, som handlet om innvandring.

Uke 45 i 2008 arrangeres Lokalhistorisk uke i Trøndelag, med temaet Taternes/romanifolkets historie og kultur. På Lokalhistorisk ukes nettsider finner du en oversikt over litteratur m.m.som handler om romanifolk/tatere.

Glomdalsmuseet har laget nettutstillingen "Latjo drom" som fokuserer på romanifolkets/taternes kultur og tradisjoner. Den er laget sammen med representanter for romanifolket og inneholder mange av deres egne fortellinger.

Språkforsker Ragnvald Iversens arkiv
Universitetsbiblioteket i Trondheim, som er en del av Arkivsenteret, oppbevarer et arkiv etter språkforskeren Ragnvald Iversen (1882-1960). Han var professor ved Norges lærerhøgskole og studerte blant annet sigøynerspråk og romanispråk i Norge. Han ga ut flere bøker.
Tre bindsverket "Secret Languages in Norway" er svært verdifull og er hovedkilden til studiet av taterspråk (romani) i Norge. I hans arkiv ligger blant annet forarbeiderne til bøkene. Lenke til arkivkatalogen finner du her.

Iversen har gitt ut følgende bøker om romani:

· Lånord og lønnord hos folk og fant. Første samling, 1939.
· 3-bindsverket Secret Languages in Norway (The Romani Language in Norway, 1944; The Rodi (Rotwelsch) in Norway, 1945; The Månsing in Norway, 1950). Secret Languages in Norway

Arkivsenteret i Trondheim
Statsarkivet i Trondheim - IKA Trøndelag - Trondheim Byarkiv - NTNU Universitetsbiblioteket