I forbindelse med Mangfoldsåret 2008 har institusjonene i Arkivsenteret laget en utstilling om en av våre historiske minoriteter – taterne/romanifolket. Utstillingen åpnet på Arkivenes dag 8. november. Utstillingen gir et innblikk i hvordan tatere/romanifolk i Trøndelag har blitt behandlet i lovverk og av lokale myndigheter gjennom 300 år. Den viser også hvilke muligheter vi har å finne informasjon om romanifolkets/taternes liv og familie i offentlige kilder.
Vi får følge taterne/romanifolket i Trøndelag gjennom øynene til rettsapparat, fattigvesen og Norsk Misjon blant hjemløse - altså gjennom maktens representanter. Det er deres perspektiv vi finner nedtegnet og bevart. Taterne/romanifolket selv har dessverre ikke etterlatt seg mange fortellinger i arkivene.
I utstillingen bruker vi hovedsakelig uttrykket tatere eller omstreifere, og ikke romanifolket eller de reisende. Dette gjør vi fordi ustillingen speiler maktens syn på de som førte et omreisende liv, og ikke hadde fast bosted. I det eldre skriftlige kildematerialet som vi har brukt, blir disse kalt for tatere eller omstreifere. Det ville ha blitt feil og anakronistisk om vi i utstillingen hadde brukt begrep som romani eller de reisende - når disse begrepene ikke finnes i kildemateiralet som vi viser fram og bygger utstillingen på.
Utstillingen begynner i 1689 da et omstreiferfølge ble dømt
ved retten i Orkdal. Ved glimt fra utvalgte kilder får vi deretter
belyst skjebnen til personer og familier fra ulike tidsepoker.
Når vi bruker maktens kilder til å fortelle om en liten og utsatt
minoritet som taterne/romanifolket, må vi huske på at kildematerialet
er sterkt preget av tidsånden og myndighetenes arbeidsoppgaver og
holdninger.
I eldre arkivmateriale finner man ofte begrepet ”omstreifere”. Det rommer imidlertid også andre befolkningsgrupper som vandret omkring uten fast bosted - som tiggere, håndverkssvenner og soldater. Det var grupper som ofte slo følge med taterne på landeveien.
I følge forskeren Eilert Sundt (1817-1875), var Trøndelag ofte besøkt av tatere. På våren og sommeren reiste de med båt langs kysten, fra Romsdal helt opp til Finnmark og tilbake. På vinteren kjørte de med hest og slede over til Sverige. Taterne i Trøndelag skal ha reist i store selskap og var i følge Sundt bærere av svært gamle tradisjoner.
Taterne tilbød varer og tjenester som bøndene hadde bruk
for, og de avla nærmest periodiske besøk i jordbrukssamfunnene,
som begge gruppene hadde gjensidig nytte av. Men med industrialiseringen
og urbaniseringen mot slutten av 1800-tallet ble taternes forsørgningsgrunnlag
svekket. Samtidig begynte staten og Norsk misjon blant hjemløse med
å forsøke å integrere taterne i samfunnet gjennom internering.
Mange tatere fra Trøndelag havnet på Rostad barnehjem på
Inderøy og i Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre - noe
som fikk mye av taterkulturen til å gå i oppløsning.
Hans tidligere kjæreste, Anne Maria ble anklaget for å ha født tre uekte barn, og for ikke å ha gått i kirken. Loven sa at etter tre uekte fødsler skulle kvinnen dømmes til ”kagstryking” (pisking). Men Anne Maria ble dømt til et strengere straff fordi barna var avlet med ”skielmere og Landstrygere”, og fordi hun ikke hadde betalt leiermålsbøter.
Anne Maria og Johan ble dømt til halshugging. Johan ble dømt etter Kong Christian den femtes norske lov, som sa at ledere for taterfølger kunne straffes med døden. Anne Marie var gravid, og man skulle vente til barnet var født før straffen ble iverksatt. Deres hoder skulle settes på stake slik at andre omstreifere og ”letferdige horer” skulle avskrekkes.
Vi har ikke funnet kilder som kan bekrefte at dødsdommen ble iverksatt. Så alvorlige dommer ble vanligvis først anket til høyere rett og til slutt overlatt til Kongens nåde, noe som ofte førte til at straffen med formildet.
De andre i følget fikk følgende straff: Johans nåværende kjæreste Alita Nielsdatter, ble sendt til byretten for videre utredning, landstrykeren Elias ble dømt til livsvarig straffarbeid på Bremerholm, landstryker Jens Johansen ble dømt til 1 års straffarbeid på Bremerholm eller 2 år ved kobberverket, og hans kjæreste Marit Follo ble dømt til kakstryking og forvisning fra stiftet. En titt i amtmannens kopibok viser imidlertid at to fanger som var dømt til Bremerholm hadde rømt fra "mørkerstuen" i Orkdal den 6. mai. 1689. Det er grunn til å tro at det var Elias og Jens.
Dette følget besto av enkeltindivider som ikke var i slekt. Dette var altså ikke et riktig ”taterfølge”, men en brokete samling omreisende. De ble hovedsakelig dømt for hor og for brudd på kirkens regler. Men soldatsønnen Johan ble dømt til døden for å være leder for et taterfølge ! Her har man altså misbrukt loven for å kvitte seg med en dårlig likt person. Eller kanskje maktutøverne ikke riktig visste, eller brydde seg om, hvem som egentlig var å regne for tater ?
I samme brev ba Stiftamtmannen om å få fengsle et taterfølge – ”et helt Complot” som hadde blitt fanget av fogden i Stjør- og Verdal. Det besto av ”to MandsMennisker som hafde sverttet sig som Sianer” (sigøynere) og en enke med fem barn.
Mennene ble internert på festningen, og kvinnen og barna ble satt på tukthuset. I Tukthusprotokollen finner vi et av barna – den 13 år gamle ”taterjenta” Maria fra Sverige. Hun ble etter hvert satt ut i tjeneste, men rømte og ble sperret inne på Tukthuset igjen. Der ble hun boende resten av sitt liv, uten å ha gjort noe kriminelt.
Som første by i landet etablerte Trondheim i 1637 en arbeidsanstalt for omstreifere og tiggere kalt Verkshuset – eller Tukthuset . Det ble etablert etter europeisk modell, og i begynnelsen skulle det bare ta seg av kvinner. Her skulle de sperres inne og gjøre rett for seg med nyttig arbeid. Den eldste fangeprotokollen som er bevart er fra 1750, og som aller første innførsel finner vi taterjenta Maria.
Barna ”ere opvoxede i Uvidenhed og kjende neppe Bogstaverne” konstaterte presten. For at barna skulle kunne undervises måtte de være bofast. Kommunen forsøkte å finne en jordlott som familien kunne slå seg ned på, men fant ikke noe passende. Barna ble derfor plassert ut i fosterhjem. Presten trodde at barna neppe ville klare å lære det nødvendige for å bli konfirmert, men i konfirmasjonslisten for 1866-67 Kan vi se at alle har passert eksamen med god karakter! Du kan selv ta en titt i Orkdal kirkebok for dette året som ligger på digitalarkivet.no
Det var obligatorisk med konfirmasjon fra 1736, men prestene kunne nekte å døpe omstreifere helt fram til 1870 - derved ble det også umulig for dem å bli konfirmert. Det var først ved andre halvdel av 1800-tallet at konfirmasjon av tatere ble vanlig.
Hesteskjærer Andreas Nilsen var oppvokst i det som Eilert Sundt har beskrevet som Grisillafølget, som var ledet av Grisilla, ”en Mærkelig gammel kvinde” .Hesteskjærer Andreas Nilsen, var Grisillas sønn. I fantefortegnelsen fra 1845 kan man lese at følget hadde streifet rundt i 40 år og "farer frem med megen Djærvhed og medlemmene udgive sig af Profession at være Kammagere og Hesteskjærere".
Fram til 1860 mått man ha pass for å reise i Norge. Eilert Sundt skriver at taterne var svært nøye med å skaffe seg pass, til forskjell fra ”finere folk” som ofte ikke brydde seg om passtvangen.
I Orkdals fogderis arkiv finner vi et innlevert pass fra Hesteskjærer Nilsen med familie. Passene kan inneholde mange interessante personopplysninger. Her ser vi at Andreas Nilsen var 66 tommer høy, hadde blå øyne og sort hår. På baksiden kan vi se at han hadde besøkt fem ulike kommuner i 1856-57. I arkivene etter fogderiene finnes også passprotokoller, der de reisende er notert. Ved systematisk gjennomgang av passprotokoller vil man kunne finne mye informasjon om taternes reiseruter.
For å få fattigstøtte i en kommune måtte man ha vært bofast der ei viss tid. Fremmede tiggere eller omstreifere skulle jages fra distriktet. Dette var bygdevekterens oppgave. Bygdevektere fantes fra 1500-tallet til et stykke ut på 1900-tallet.
Vi har funnet en bygdevekterinstruks fra Inderøy fra 1902. Den ble trykt i forbindelse med at ny bygdevekter ble innsatt etter at embetet hadde stått ledig en tid. I den forbindelse hadde 36 skatteytere skrevet en anmodning til herredsstyret om at ny bygdevekter måtte innsettes siden «Distriktet lider sterkt under Omstreifervesenet som har tiltaget i Betænkelig grad siden Bygdevækterposten blev nedlakt».
Bygdevekteren skulle hver fjortende dag gjennemsøke sitt distrikt og se til at ingen fremmede "betlere, omstreifende eller uberettigede handelskarle" slo seg ned i distriktet. Dersom Bygdevekteren fant slike personer skulle han ledsage dem ut av distriktet og eventuelt melde dem til lensmannen. Han skulle alltid bære med seg sin instruks, og han skulle føre en protokoll over situasjonen i distriktet. Vi har imidlertid ikke funnet noen slik protokoll bevart i kommunearkivene.
6. juli 1907 forsvant en pike med navnet Gudrun i Kristiania. Foreldrene forsøkte alt for å finne igjen datteren sin uten å lykkes. I sin fortvilelse sendte de etter den 14 år gamle gutten Johan Fløttum fra Singsås, som var kjent for å være klarsynt. Under tiden kom det flere tips til politiet og til avisene om mistenkelige personer som man trodde hadde tatt Gudrun. Flere av de som ble mistenkt var tatere og finner.
Den klarsynte Fløttum påsto at Gudrun var å finne i Flå, og det ble iverksatt en stor leteaksjon. Det gikk noen dager uten resultater fra letingen, men Fløttum mente bestemt at en taterfamilie oppholdt seg i en hule i fjellet. Stemningen i bygden ble meget opphisset, og 400 mann gikk ut for å lete.
Fløttum dro til fjells med et følge og fant hulen, men der var ingen spor etter taterne. Mange mistet troen på den synske 14-åringen, og noen mente han var utslitt og var begynt å fantasere. Jakten i Flå ble innstilt og 12 arresterte tatere ble sluppet fri.
Gudrun ble senere funnet død i en brønn Kristiania.
Lensmannsarkivene som kunne ha kastet mer lys over denne saken, er dessverre gått tapt. Men i avisene, som oppbevares i Universitetsbiblioteket kan vi likevel få en god beskrivelse av det som har blitt omtalt som en av de største taterjaktene noensinne
Ettersom kommunene ikke ville utbetale fattighjelp til personer uten hjevnstavnsrett, forsøkte man å sende omstreifere tilbake til hjemkommunen. Men først måtte det foretas en del personundersøkninger - noe som skapte mye skriftlig dokumentasjon, som man i dag kan finne igjen i arkivene. I Harran kommunearkiv har vi funnet en mappe som forteller om Karen Fredriksens omflakkende liv.
Karen Fredriksen fikk dette passet utstedt i Narvik i 1922. Da hadde hun reist fra Harran i Nord-Trøndelag hvor hun hadde bodd de siste 20 årene, for å komme seg til Sverige. Karen var tater, men var fastboende i perioder av sitt liv. I 1922 var hun omtrent 70 år og bega seg på landeveien igjen. Fra Sverige kom det snart rapporter om Karens omflakkende liv og tigging, og siden dette også var ulovlig i Sverige ønsket man snarest å få sendt henne tilbake til Harran. Men det var ikke så lett. Hun ble etterlyst over store deler av Nord-Sverige og rapportene avslører at hun ble sett flere steder reisende sammen med en niese og hennes familie. Men før man rakk å pågripe henne la hun avsted igjen.
Etter tre år ble hun likevel sendt tilbake til Harran som hadde ansvaret for å forsørge henne, og her ble hun satt i forpleining. Men bare et par måneder senere bega hun seg til Sverige igjen, men denne gangen ble hun stoppet på grensa og sendt tilbake.
De personopplysningene som ble gitt til myndighetene i slike sammenheng var ikke alltid riktige. Kanskje visste de omreisende ikke alltid selv hvor og når de var født, eller de ønsket å villede myndighetene. Karen oppga i begynnelsen at hun var født og døpt i Sande i Vestfold, seinere oppga hun Hallingdal. Tatere ble ikke alltid døpt og konfirmert, noe som sikkert spilte en rolle her. Det var først i 1870 at prestene ble pålagt å døpe omstreifere. Karen ble konfirmert i 1886 i Domkirka i Trondheim, da var hun allerede blitt 38 år.
Den nye løsgjengerloven fra 1900 garanterte tilstrømningen av taterfamilier. Loven sa at bostedsløse måtte bosette seg i anvist bolig. Tatere fikk tilbud om bolig i arbeidskolonier - dersom de takket nei, var alternativet straffarbeidsanstalt.
Disse bildene fra Svanviken er tatt av Norsk misjon blant hjemløse på 1930-tallet og er brukt som lysbilder. Bildene er svært idylliske og viser ikke noe av det harde hverdagslivet i kolonien.
Hverdagslivet kan imidlertid denne ”kolonistprotokollen” fortelle litt om. Statsarkivet oppbevarer et arkiv etter Svanviken arbeidskoloni, som bl.a. inneholder protokoller der de ansatte har ført notater om "kolonistene". Her finnes opplysninger om deres liv før innsettelsen, og om hvordan ”behandlingen” gikk.
Misjonen så det som viktig å påvirke taternes moral og gudfryktighet, bare slik kunne de bli ordentlige mennesker. Misjonens "behandlingsmetoder" gikk ut på en blandning av tvang, isolering og moralsk oppbygning. Metoden sto i kontast til tidigere tiders behandling av tatere, som gikk ut på kroppsstraff, utdriving og fengsling.
Kolonistprotokollene fra nyere tid inneholder skarpere og mer nedsettende kommentarer om taterne. Disse protokollene kan vi imidlertid ikke vise fram av hensyn til personvernet.
I Misjonens årsberetning 1910-12 kan man lese at familien fikk tildelt en bolig Stjørdal. Der bodde de til det at Julius ble innkalt for å gjøre militærtjeneste. Da rømte familien til Sverige, og var nå etterlyst.
I Norsk misjon blant hjemløses årsberetninger får man vite mer om misjonens ideologi og arbeid. Misjonen hadde stor kontroll over taterne også etter at de hadde forlatt Svanviken og flyttet til egen bolig, som Misjonen tildelte dem. Taterne skulle fortsatt leve isolert fra slekt og venner, og de var nærmest umyndiggjort. Slik skrev Misjonen i 1910:
Statsarkivet i Trondheim får mange henvendelser fra
tatere som vil dokumentere at de har vært internert
på Svanviken, for å kunne søke staten om
oppreising. I 2004 bestemte regjeringen å opprette et
fond som utbetaler erstatning til tatere som har blitt utsatt
for overgrep av myndighetene. Hoveddelen av arkivet etter
Norsk misjon blant hjemløse oppbevares i Riksarkivet i
Oslo. Der finnes utførlig dokumentasjon om de som var
i kontakt med misjonen. Les mer om arkivet og hvordan man kan
bestille kopi fra det på Riksarkivets hjemmeside.I
Statsarkivet i Trondheim oppbevares et kartotek over de som
har bodd på Svanviken der botiden kan
dokumenteres.
Denne utstillingen bygger på arkivmateriale fra offentlig forvaltning. Hadde vi hatt tilgang til arkivmateriale som taterne selv hadde skapt, ville utstillingen ha fått et annet innhold.
Når Trøndelags historie skal skrives i framtiden, blir våre nye minoriteters – innvandrernes - erfaringer og opplevelser av å bo i Trøndelag en viktig del av historien. For å kunne belyse den, bør vi se til at vi får tilgang til arkiv som innvandrerne selv har skapt - ellers vil vi igjen være henvist til arkiver etter de offentlige etatene. Og de gir bare èn side av historien.
Arkivsenteret har derfor startet opp et prosjekt som går ut på å samle inn privatarkiv etter innvandrere og innvandrerforeninger som er virksomme i Trøndelag.
Har du et arkiv ? Eller lurer du på hva et arkiv er?
Ta kontakt med Arkivsenteret ved Tone Stakvik.
telefon 73 88
46, epost: tone.stakvik@ika-trondelag.no
Den norske fremmedlovgivningen har gjennom århundredene forsøkt å stenge tatere ute fra riket. Her kan du lese et sammendrag av den norske fremmedlovgivningen, skrevet av historiker og arkivar Espen Storli. Foredraget ble skrevet i forbindelse med en utstilling i Statsarkivet i Trondheim i 2002, som handlet om innvandring.
Uke 45 i 2008 arrangeres Lokalhistorisk uke i Trøndelag, med temaet Taternes/romanifolkets historie og kultur. På Lokalhistorisk ukes nettsider finner du en oversikt over litteratur m.m.som handler om romanifolk/tatere.
Glomdalsmuseet har laget nettutstillingen "Latjo drom" som fokuserer på romanifolkets/taternes kultur og tradisjoner. Den er laget sammen med representanter for romanifolket og inneholder mange av deres egne fortellinger.
Språkforsker Ragnvald Iversens arkiv
Universitetsbiblioteket i Trondheim, som er en del av Arkivsenteret,
oppbevarer et arkiv etter språkforskeren Ragnvald Iversen (1882-1960).
Han var professor ved Norges lærerhøgskole og studerte blant
annet sigøynerspråk og romanispråk i Norge. Han ga ut
flere bøker.
Tre bindsverket "Secret Languages in Norway" er svært verdifull
og er hovedkilden til studiet av taterspråk (romani) i Norge. I hans
arkiv ligger blant annet forarbeiderne til bøkene. Lenke til arkivkatalogen
finner du her.
Iversen har gitt ut følgende bøker om romani:
· Lånord og lønnord hos folk og fant. Første
samling, 1939.
· 3-bindsverket Secret Languages in Norway (The Romani Language in
Norway, 1944; The Rodi (Rotwelsch) in Norway, 1945; The Månsing in
Norway, 1950). Secret Languages in Norway
